En godt bevart hemmelighet

I dag gadd jeg for en gangs skyld å bli skikkelig irritert over et ja-innlegg i en norsk avis. Det er ikke så ofte, jeg er nokså vant med retorikken etter hvert. Den inneholder nesten uten unntak et av de følgende poengene: Norge er medlemmer uten stemmerett, EU er mange – ergo bør vi også bli med, EU er opptatt av miljø, vi må vise solidaritet med land i Sentral- og Øst-Europa, og, min favoritt, EU har eksistert like lenge som freden i Europa (debatten om kausalsammenhenger kan vi ta en annen gang). Av og til er den til og med litt artig, som når representanter for Europeisk Ungdom optimistisk går ut i media for å si at de tror ungdom er opptatt av EU som fredsprosjekt. (Dem om det. Jeg ække mot fred, assa, men sunn fornuft tilsier at generasjoner som har opplevd krig er mer opptatt av fredsprosjektet EU enn generasjoner som ikke har det.)

Noen ganger kommer det også bitende karakteristikker av EU-motstanderne. Egoisme, nasjonalisme, naivitet og nisselue er klassikere. Artig det, assa.

Det er ikke ofte jeg føler for å komme med strategiske tips til folk som motarbeider meg. Men dette må jeg bare si. Nesten uansett hvordan EU-tilhengerne argumenterer , gjør de en feil. Om ivrige EU-entusiaster snakker om folkestyre (Norge er ikke med der det skjer!), miljø (EU kutter mer enn oss*), fred (EU skaper fred uten oss) eller solidaritet (EU er snillere enn oss), så klarer de å gjøre samme feil hver eneste gang. Kanskje er det frustrasjonen over at de aldri får det som de vil, kanskje er det frustrasjon over at hver eneste dag vedtar EU politikk uten oss, men de klarer å gjøre det gang på gang. Feilen er enkel – de impliserer, for ikke å si sier det rett ut, at folket ikke forstår det.

Det er et helt latterlig enkelt poeng. Hvis du rakker ned på folk og forteller dem at de ikke forstår noe, så blir de ikke så innstilt på å høre på budskapet ditt. De tenker snarere at du ikke er på deres lag (og det har de helt rett i, men det er en annen sak). Nei-siden kunne ganske lett gått i samme felle, og basert sin argumentasjon på at Norge er bra. Heldigvis har vi fortstått at det ville gjort at vi ville blitt medlem fortere enn svint, så vi baserer oss heller på å si at EU er dårlig.

Det er utrolig men sant at ja-siden ikke har fått med seg dette. Så lenge de fortsetter å himle med øynene og sukke oppgitt over de dumme smånissene i offentligheten, og så lenge de fortsetter å sitte i middagsselskapene sine for å smile overbærende og være så enige, så enige om at det er en håpløs massepsykose som rir det norske folk hva angår EU-saken, så skal jeg være fornøyd. For da kommer de aldri til å vinne.

Og godt er det.

*) en usann påstand, forøvrig.

Hva er egentlig Datalagringsdirektivet?

Det er sjelden lett å forstå EU-direktiver. Heldigvis hjelper Datatilsynet oss å forstå et av de viktigste direktivene akkurat nå, nemlig Datalagringsdirektivet.

Syns du dette virker kjipt? Det gjør vi og! Skriv under på oppropet til Stopp Datalagringsdirektivet og gjør ditt for å, ja, stoppe direktivet

So 90s, liksom

Denne måneden er det 15 år siden nei-siden vant folkeavstemningen i 1994. Ungdom mot EU markerer begivenheten, og arrangerer Vi taper aldri-konsert på Sub Scene i Oslo (Før du leser noe mer: Hvis du ikke har hørt om konserten, eller ennå ikke har oppdaget at du skal dit, så gå inn på denne linken og les. Anne Enger kommer, og om du skal på én jubileumskonsert i år, så driter du deg ikke helt ut om du drar på denne, som en venn av en venn av en venn bruker å si).

Så, til saken. Ungdom mot EU feirer altså 15-årsjubileet med brask og bram, jubileumsutgave av medlemsbladet og konsert til folket. Hvorfor i all verden gidder vi egentlig det? Vår medlemsmasse er fra 13 til 30 år gamle, altså er de født mellom 1980 og 1996. En hel haug av dem er skremmende nok født i 1994. Hva får oss til å tro at de vil feire noe de slettes ikke husker, og som har blitt en del av historiepensumet for lenge siden. Undertegnede er født i 1987, og var altså 7 år gammel på tidspunktet. Lederen vår er enda yngre, og var 6 år gammel. Det går fint an å spørre seg hvorfor vi skal henge oss opp i noe som “vi er for unge til å huske”. (Dessuten: 90-tallet er generelt ikke et tiår vi ser tilbake på med nostalgi. Det er mer litt flaut. Jeg prøver å ikke huske slengbukser, Spice Girls, platåsko og den forferdelige sveisen jeg hadde)

En mulig grunn er at vi kan lete opp gamle bilder og fnise av hva våre meningsfeller holdt på med på 90-tallet

Den egentlige grunnen er, tro det eller ei, at saken er viktig. Ungdom mot EU har over 2000 betalende medlemmer, og flesteparten av dem husker ikke folkeavstemningen i 1994. Allikevel gidder 2000 personer* å betale 50 kroner i året for å bidra til at det ikke skal bli noen ny EU-kamp, og at vi skal vinne den om den kommer. En god del av dem gidder å bruke fritiden sin på å komme på møter og konferanser for å lære mer om hvorfor vi fremdeles ikke skal bli med i EU. Et mindretall av dem, meg inkludert, gidder å bruke 120 prosent av tiden sin på å jobbe for saken. Og det syns jeg faktisk er litt fint.

Eller, stryk litt. Jeg syns det er kjempefint. Hvis jeg noengang får lyst til å tvile på om jeg kaster bort ungdomstiden min på å jobbe med en politisk sak som garantert er uaktuell i de neste fire årene, så er det veldig fint å kunne tenke på at 2000 mennesker bruker frivillig innsats, lommepenger og studielån til å støtte denne litt utdaterte politiske saken (for ikke å si 30 000 Nei til EU-ere). Ikke minst er det utrolig god motivasjon at 70 prosent av den yngste delen av befolkningen er på mitt lag.

Så om ikke alle disse menneskene vil gå i fakkeltog for saken i dag, så får det være. Nok av dem gidder å komme på sommerleir, og resten av dem er fortsatt mot. Å ikke syns at Norge skal bli med i EU er ikke et bakstreversk, so-90s-lissom-fenomen som folk ler av i ettertid, som Spice Girls eller MC Hammer. Det er retro, og retro er kult.

*) det samme antallet som gidder å være medlem i for eksempel Unge Høyre, og dobbelt så mange som det er medlemmer i for eksempel Unge Venstre og Senterungdommen. I’m just sayin’

Da nei-ungdommen kom i regjering

I går lo vi i timesvis på Ungdom mot EU-kontoret.  Grunnen var at VG meldte om at en “ukjent ung mann” hadde infiltrert regjeringen, og at de gjerne ville ha tips om hvem dette var. Oppfølgingssaken kom fort, og kunne avsløre at det ekstra medlemmet i Stoltenberg III-regjeringen var Åsmund Aukrust, som var på oppdrag for Nei til EU. Foruten to oppslag i VG, kom også en sak i Dagbladet, en støttegruppe på Facebook, en opptreden på I kveld på NRK og diverse radioinnslag. Vi har bestemt oss for å revidere mediestrategien vår, for å si det sånn.

Men, tro det eller ei, han hadde en grunn til å være der. Nei til EU ved Torunn Husvik og Elin L’Estrange skulle dele ut blomster til EU-motstanderne blant de nye statsrådene. Fordi hele 10 av 20 ministere fortjente blomsterhilsen, var det faktisk en praktisk utfordring å bære alle bukettene (derav Åsmund), og å få delt dem ut i tide (derav at vi brukte så mye lenger tid enn alle andre, som gjerne bare skulle dele ut én blomst). Vi andre to takker genene våre for at vi er lave nok til å gjemme oss bak Tora Aasland, mens Åsmund har blitt utnevnt til EU-minister

Dette bildet, derimot, skal forstørres til plakatstørrelse og gis til besteforeldre til jul

Sigrid og Kaur på roadtrip

Til helga er det den storslåtte Vestlandskonferansen i Bergen, og i det høve har eg drege med meg Kaur ein tur til heimfylket. Me skal reise rundt i Sogn og Fjordane og spre den glade nei-bodskap, verve kids, og dra med oss folk til Bergen.

Me kom til Kaupanger på måndag, og har rakk så vidt ein tur innom Sogndal med plakatar og stæsj. Kaur fekk møta han far, og det gjekk overraskane knirkefritt.  Tysdags morgon klokka halv 8 sette me oss i Volvoen og spann avgarde mot Sunnfjord. (Volvoen har forøvrig automatgir, noko som har ført til eit par rare bråstopp i løpet av dagen..) Me holdt skuleforedrag på MoVidaregåande, hatt stand på Øyrane VGS i Førde, og verva 5 glade ungdommar.

Alt i alt ein fin dag, flotte folk og god stemning. Kaur er storveges imponert over den vakre vestlandsnaturen, og seier han vil slutte i jobben som reisesekretær for å busette seg på ein fjellknaus i Sogn. Eg gler meg til neste sesong av “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” allereie.

Dagen har ellers bestått av mykje snus og kaffi.

Nøgd Kaur tek kaffipause ved Jølstravatnet

Og mykje Volvo. I Sandane fann me ein kombinert kaffibar og strikkebutikk, noko som passa ypperleg for Kaur “Strikke-junkie” Grønlien.

I morgon skal eg ha stand på Firda Vgs, medan Kaur skal holde to foredrag på Jølster. Deretter set me kursen mot Sogn att, der me skal ha stand på Sogndal Vgs på torsdag. Kom gjerne innom om du er i nærleiken.

Og ikkje gløym (dersom du er vestlending, vel å merke!), å ta turen til Bergen i helga. Det blir knall, me gler oss masse!

Skittent spel i Irland

Det er valginnspurt i Irland, paa fredag skal ein stemme over den omstridde Lisboatraktaten. Etter aa ha vore her i godt over ei veke no, er eg sjokkert over den urettferdige prosessen.

For det foerste har regjeringa og ja-sida gjort om paa reglane for finansiering av kampanjane, slik at nei-sida, som er avhengige av private donorar, har svaert faa moglegheiter til aa faa inn pengar til aa drive kampanje. I tillegg har regjeringa, med stønad frå EU, pumpa inn millionar av kroner i kampanjen for traktaten. Vaare vener har paa oeya kjempar ein desperat kamp mot overmakta. Den irske statskanalen har endra reglane for sendetid, slik at nei-sida ikkje lenger faar like mykje sendetid som ja-sida. Som om ikkje dette var nok har EU-kommisjonen til og med blanda seg direkte inn i den nasjonale valgkampen.

Nyleg hadde Irlands to stoerste aviser eit 16 sider vedlegg om Lisboatraktaten. Denne informasjonen var betalt av EU-kommisjonen gjennom skattepengar, og var langt paa veg reklame for tilhengararne av traktaten.

Talspersonen for den irske nei-organisasjonen Peoples Movement, Patricia McKenna, var svaert trist daa eg snakka med ho i dag tidleg. Som tidlegare Europaparlamentarikar har ho lang fartsid i politikken. Patricia seier ho aldri har opplevd ein saa skitten valgkamp som denne.

- EU-kommisjonen set inn enorme ressursar for aa paaverke folk til aa stemme ja, medan me har ingenting. Det EU gjer her er ulovleg bruk av skattepengar, og totalt forkasteleg, seier ho.

Som om ikkje alt dette var nok, har ja-sida i natt vore ute i gatane i Dublin og oeydelagt nei-sida sine plakatar. Der nei-sida har hengt opp korrekt informasjon om at ved innfoering av Lisboa-traktaten vil Irland gaa fraa aa ha 2 % stemmerett til aa faa 0,8%, har ja-sida klistra over store lappar med ordet ”LIAR!”.

Dette er trist, og direkte sabotasje. Me haapar framleis paa et nei paa fredag. Men dersom det skulle bli ja, blir det ingen soet seier for EU. Dette har vore ein skitten, skitten kampanje, og eit trist kapittel i historia til det europeisk demokratiet.

Javisst har Schengen skylda

Men for hva? Stein Ørnhøy skrev i Dagsavisen torsdag at ”Schengen har skylda”, og ramset opp problemer som kriminelle bander fra Øst-Europa som herjer i Norge, utenlandske tiggere og svart arbeid. Jeg er helt enig med Ørnhøy i at Schengen-avtalen er med på å skape store samfunnsproblem. Men det er ikke e han nevner som er de verste konsekvensene av avtalen. Langt i fra.

Som Ørnhøy skriver er kjernen i Schengensamarbeidet at grensene mellom medlemslandene gradvis bygges ned, og personkontrollen avskaffes. Det skal være enkelt for EU-borgere å forflytte seg innad i unionen. Samtidig bygges de ytre grensene opp. Det blir stadig vanskeligere for mennesker fra ikke-EU-land å komme seg inn i ”Festning Europa”.

EUs felles asyl- og flyktingepolitikk strammes inn gang på gang. I mai i år skrev Dagsavisen at Det Europeiske Flyktningerådet mener at mennesker som trenger beskyttelse ikke lenger har noen lovlig måte å komme seg til Europa på. Dette fører til tusenvis av mennesker risikerer livet for å komme hit ulovlig. Mange dør i forsøket. Hver uke er det overfylte båter som forliser, mennesker som dør av sult og tørste på joller som driver til havs. Til nå har man over 13 000 dokumenterte dødsfall, trolig er det reelle tallet mye høyere. Hvorfor debatterer vi ikke dette, Ørnhøy?

For meg er det uforståelig at Norge og andre EU-land kan godta at dette skjer. Mens vi sitter i den europeiske hagen vår og soler oss , dør folk i tusentall like utenfor gjerdet. Er det greit å bare sitte å se på?

Og verre skal det bli. I fjor foreslo EU-kommisjonen en rekke nye innstramminger av EUs grensekontroll. Italia innførte like før sommeren en ny praksis i samarbeid med Libya: Båter som forsøker å krysse Middelhavet fra Afrika til Italia, blir stoppet lenge før de når land. De blir sendt rett tilbake dit de kom fra, uten at myndighetene sjekker om det er flyktninger med behov for beskyttelse. Dette bryter klart med fundamentale menneskerettigheter. Både FN og Vatikanet har protestert på praksisen, men hvor er de norske stemmene?

Så lenge Norge er med i Schengen er EUs yttergrenser også våre yttergrenser. Likevel er debatten i Norge nærmest fraværende. Ungdom mot EU ønsker å si opp avtalen, fordi vi ikke vil være med på et system som er grunnleggende urettferdig og tar uskyldige liv. Tør noen ta den virkelige debatten om Schengen?

Sigrid Z. Heiberg

Leder i Ungdom mot EU

Døving for mer elitestyre i EU-regi?

Runar Døving leverte i Dagsavisen mandag en forbløffende kommentar til EUs vedtak om gradvis utfasing av glødelamper. Hans poeng der virker å være (1) at politisk forbruk er utilstrekkelig når det gjelder å møte de globale miljøutfordringene. Og (2) at det samme kanskje også gjelder for den demokratiske styringa av samfunnet.

I det første kan vel de fleste være enige med ham. Det kan kanskje ikke akkurat kalles en brannfakkel å  påstå at såkalt politisk forbruk – for eksempel det at forbrukere velger økologisk bærekraftige produkter – alene ikke er nok til å bekjempe klimaproblemene. Styring gjennom politiske vedtak er nødvendig. Et vedtak om utfasing av glødelamper er i så måte bra.

Hva angår Døvings andre påstand er vi nok mer uenige. Jeg deler rett og slett ikke Døvings oppfatning når han skriver at ”jo nærmere makten, jo mindre er sjansen for en god beslutning”. Politiske vedtak er viktige, men det er også et viktig prinsipp at de vedtak som fattes har god demokratisk forankring. Derfor er avstanden mellom Oslo og Brussel problematisk – både i bokstavlig, og kanskje enda mer i billedlig forstand.

Mener virkelig Døving å  uttrykke at folk bør ha minst mulig innflytelse over politikken som føres? At jo fjernere makta ligger fra folk, jo bedre? Skjønner ikke vanlige folk fornuftige resonnementer og saklig argumentasjon? Vet de rett og slett ikke sitt eget beste?

Logikken og argumentasjonen er velkjent: Bare politikerne får fri fra velgernes presumptivt sneversynte og kortsiktige forventninger og ønsker, vil de være bedre skikket til å fatte nødvendige, men upopulære beslutninger. Altså forutsettes det at folk egentlig ikke vet sitt eget beste, men at en opphøyet og fristilt sannseerelite vil være det beste for en langsiktig forvaltning av vårt felles ve og vel. Hvor fører egentlig en slik tankegang oss i sin ytterste konsekvens? Hvor ble det av ideene om en rasjonell offentlighet og politiske vedtak tuftet på fakta og overtalelese?

Denne logikken som framkommer hos Døving synes også å prege toneangivende strømninger innen EU i dag. Det skulle prosessen rundt Lisboa-traktaten og folkeavstemningene på Irland kunne minne oss om. Her er det et politisk byggverk som skal reises, koste hva det koste vil. Selv et klart nei til Lisboatraktaten i en folkeavstemning blir avvist: folket forsto ikke hva saken gikk ut på, og derfor må de stemme en gang til. Folkelig motstand er noe man enten fortier, forbanner, eller forsøker å forsere. Å lytte til eller imøtekomme EU-borgernes bekymringer og krav er derimot uaktuelt. Naturligvis. De vet jo ikke sitt eget beste. Eller med Døvings ord: ”Hvorfor overlate beslutningen til en sverm som ikke kjenner sitt eget beste”?

Mats Kvaløy Bjørbekk
Nestleder i Ungdom mot EU

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 3. september

Bloggaksjon mot Datalagringsdirektivet

Bloggstafett mot Datalagringsdirektivet – bli med du også!

En mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at regjeringen sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling er det samme som stilltiende aksept. Ifølge Liberaleren ga regjeringen i juni ifjor uttrykk for at den ville vente til saken Irland har bragt inn for EU-domstolen var avklart i Stortinget.  Dommen var klar i februar iår, så regjeringen har ingen unnskyldning for å vente lenger. Statssekretær Wenche Lyngholm hadde et innlegg i Dagsavisen fredag, der hun skriver at det er mye som må utredes vedrørende direktivet. Men de har altså visst dette siden februar i år. Saken er ikke engang på høring. Regjeringen må ta stilling – si nei til datalagringsdirektivet!

Initiativtaker: CarlChristian.net

Følgende støtter saken og har samme eller et lignende innlegg på sin blogg – gjør det du også!
Ungdom mot EU
Lars-Henrik Paarup Michelsen, 2.kandidat – Hordaland Venstre
Mads Munthe-Kaas, Bergen Venstre
Carl Christian Grøndahl, Bergen Venstre
Vox Populi; Blogger
Knut Johannessen
Virrvarr; Blogger Ida Jackson
Per Aage Pleym Christensen,
Liberaleren Even Sandvold Roland,
Torstein Dahle, Partileder Rødt
Robert Sørensen, www.teknonytt.com
Boye Bjerkholt, Leder Skedsmo Venstre
Runar Mæland, ungdomskandidat Hordaland Venstre
Jonas Eilertsen, 1. nestleder Unge Venstre
Tanketom, Andreas H. Opsvik
Jon Lien, master på Politisk Økonomi
Svein Ølnes, It-forsker & bonde
Stian Skår Ludvigsen, Statistiker – valgprognose
Bjørn Magne Solvik, høyremann i Nordkapp
Erlend Sand, Leder Europeisk Ungdom
Bjørn Stærk, Blogger
Bjørge Solli, Blogger
Bjørn Smestad, Lærer
Odd Bovim, Blogger & advokat

Du kan bli med ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafe og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens epostkampanje. Dersom du vil lære mer kan du starte med EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS “Regjeringa må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake til denne siden.

Hundrevis

Gmail fornekter seg ikke. Riktignok var jeg helt klar over at mailboksen kom til å bli mitt Vietnam når jeg tok meg fri for å slappe av i sola på Hovefestivalen. Men allikevel er Uleste meldinger “1-9 av hundrevis” kanskje litt i overkant.