Jeg har, som så mange andre, diskutert EU og landbrukspolitikk med ymse slag av EU-tilhengere. Noen av dem er ærlige og sier at de ikke bryr seg om landbrukspolitikken, andre sier at det er reaksjonært og ugunstig at Norge skal fortsette og drive med landbruk. Noen igjen sier at ingenting ville endre seg om vi ble med i EU, bortsett fra at landbruket ville legges ned… (det siste sies gjerne med meget lav stemme). Og andre hopper omtrent opp på bordet mens de knytter neven og roper høyt at det ikke vil være noe problem og fortsatt drive landbruk i Norge.  Sistnevnte gruppe henviser gjerne til Sverige og hvor strålende det går der. Nå vil jeg egentlig påstå at landbruket i Norge og Sverige er såpass ulikt at det ikke ville være riktig å gjøre en slik sammenligning, men uansett så tenkte jeg at jeg, med god hjelp fra vår alles (alle bøndenes i hvertfall) kjære Nationen, skulle legge den ballen død en gang for alle.

Avisa Nationen smalt nemlig den 7.juli til med en strålende god artikkel som viser hvordan ståa i det svenske landbruket egentlig er. Nationen har blant annet henta inn statistikk over Sveriges kjøttimport og selvforsyningsgrad, som viser hvordan de svenske bøndene i stadig større grad har tapt terreng til fordel for billig importmat. Fram til 1990 var Sverige så å si selvforsynte med kjøtt og egg, og var også eksportør av noen produkter, mens den billige importen nå fører til at økonomien til bøndene går nedenom og hjem, og sørger for at de svenske bøndene er under kraftig press og at nedleggingstakten er stor.

Mange synes det står dårlig til med landbruket i Norge også, men i forhold til Sverige går det så det suser. For til tross for at Sverige har gunstigere natur og klima og har både sentralisert og rasjonert landbruket, klarer vi noe svenskene ikke gjør. Norske bønder klarer nemlig stort sett å dekke etterspørselen etter de varene det er grunnlag for at vi kan produsere selv. Selvforsyningsgraden i Norge ligger faktisk nært 100 % på kjøtt, melk og egg. Og de svenske bøndene er ærlige: de misunner oss stort.

Verdien av den svenske landbruksproduksjonen har lenge gått ned med hele 2% årlig. På lang sikt er målet til den svenske bondeorganisasjonen LRF å snu denne trenden. Å snu utviklingen i selvforsyningsgraden er derimot ikke noe mål – det er nemlig alt for langt unna…

Jeg må si meg enig med lederen i Norsk Bonde- og Småbrukerlag (og tidligere nestleder i Nei til EU), Merete Furuberg, som mener kontrasten mellom norsk og svensk landbruk er stor og som advarer sterkt mot å kopiere den svenske landbrukspolitikken: ”Om landbrukspolitikken blir lagt i svensk retning, så vil vanskelig terreng og tøft klima gjøre konsekvensene for norske bønder enda større enn det vi har sett i Sverige. En skal heller ikke dra langt over svenskegrensa før en ser resultatet i form av avfolka bygder. Det må være et varsku for politikerne.”

Jeg håper vi alle nå kan konkludere med at svensk landbruk slettes ikke har klart seg ”helt fint” med EUs politikk (og at argumentet om at Sverige er et godt bilde på at det ville gå helt fint med Norge under EUs landbrukspolitikk dermed ikke holder vann).

Dersom noen vil lese hele artikkelen (som jeg anbefaler), så kan dere trykke her.

Det har en tid vært et uttrykt ønske fra EU-parlamentet å innføre Tobinskatt på finanstransaksjoner. Dette er noe sivilsamfunnsorganisasjoner over hele verden, med Attac i spissen, har kjempet for lenge. Hensikten med å legge en liten skatt på finansielle overføringer har både vært å dempe spekulasjon, og å opprette et miljø- og utviklingsfond. Selv en ørliten skattesats ville generert store inntekter som kunne kommet fattige områder til gode.

Det har vist seg vanskelig å få til en global avtale, og de fleste land har vært svært motvillige til å innføre Tobinskatt frivillig. Det var derfor veldig positivt at EU-parlamentet ga signaler om at de ville fronte denne saken. Nå kan imidlertid den danske «Folkebevegelsen mod EU» meddele at det EU-parlamentet går inn for er en finanstransaksjonsskatt som skal gå rett i EU-kassa.¹ EU-parlamentet ønsker seg større budsjetter, og derfor vil de ha denne tobinlignende skatten.

Når det gjelder målet om å senke temperaturen i finansmarkedet vil ikke EU-skatten skille seg fra den opprinnelige Tobinskatten. Det store problemet i forslaget fra EU er imidlertid den manglende viljen til å ta tak i fattigdoms- og klimaspørsmålet. De to største utfordringene verden står overfor. Det er grunn til å frykte at dersom dette forslaget går gjennom, vil det bli vanskeligere å få til en ekte Tobinskatt med et ordentlig utviklingsfond.

La deg altså ikke lure til å tro at EU er et solidaritetsprosjekt. Finansskatten som nå ønskes innført er bare et av mange eksempler på at verden utenfor Europa ikke står nevneverdig høyt i kurs i Brüssel.

Nå er det sommer igjen, og så mye fryktelig mye har ikke skjedd. Kuttene er blitt enda strengere, gjelden synes enda mer uoverkommelig og folket er naturlig nok enda sintere. Nå er det kanskje i overkant strengt å dømme «krisepakken» nord og ned etter bare ti-tolv måneder, men tredve års erfaring fra «restruktureringstiltak» og «kriselån» til u-land som så seg tvunget til å inngå avtaler med IMF og verdensbanken. Resultatet dengang ble rasering av velferdstater og en gjeldsbyrde som ikke var å bære på grunn av lån til diktatorere og skyhøye renter. Og det er fra denne gjengen EU nå har lært seg hvordan å møte krisen.

Norge lot være å stille opp med penger til Island når de gikk dukken, slik at landet kunne sluppet unna en rekke kjipe kondisjonaliteter i forbindelse med «kriselån». Skal man regne Nrks som toneanviger for Norges retning i spørsmålet, vil neppe noe annet skje denne gang. I sin artikkel om at tiden begynner å renne ut for Hellas linkes det til både artikkelen «IMF redder verdensøkonomien», og «Oljefondets Hellas -penger er trygge» For joda, det er jo litt leit at disse grekerne som mistet jobben, men så lenge oljefondet er trygt er det vel ikke så nøye.

Jeg håper at jeg ikke om et år kommer til å sitte her igjen og mimre tilbake til hvor kjip behandling Hellas, Portugal og Irland har fått. Men jeg har vanskelig for å få meg selv til å tro noe annet.

Men de skal ha for forsøket! Arne Strand skrev i Dagsavisen på lørdag, og prøvde med all sin makt å overbevise oss om at postdirektivsaken er liten og ubetydelig og at vetoretten vår er ikkeeksisterende og ubrukelig, selv om han ikke helt klarer å fortelle oss hvorfor eller hvordan.

Dagens næringsliv bruker lederplassen sin til å ”bevise” at EU-krisa på ingen måte er alvorlig, men bruker argumenter som heller ikke akkurat gavner ja-saken. Sitatet ”EU er alltid i «krise». Det er slik unionen utvikler seg” er ganske betegnede på en tankegang som ønsker å rettferdiggjøre mer overnasjonalitet og mindre folkestyre, for når EU ”utvikler seg”, betyr det egentlig bare nye reformer som tar makta fra lokalsamfunn.

Nikolai Astrup prøver å overbevise oss om at vi har deltatt økonomisk i EU siden 1994, og at det har vært det beste som har skjedd oss… Han utelater glatt å nevne at vi ikke er en del av Euroen, som har vært katastrofal for flere av EU-landene, og som ville vært en del av et EU-medlemsskap for oss også.

Nei, det er ikke greit å være for EU når nesten ingen andre er det. Vi er glade for å være på vinnerlaget. Tilhengere henger alltid etter!

Stedet er, som sagt, Lunde leirsted i Akershus. Datoen er 14.-17. juli og prisen er kun 250 NOK. Ikke nok med det, Ungdom mot EU spanderer også reise til alle som måtte ha lyst til å komme. Vi vet at studenttilværelsen kan være vanskelig økonomisk, derfor vil vi hjelpe dere alle sammen med å få råd til å være med oss. Om du vil lære mer om EU, diskutere det du kan fra før eller bare kose deg med oss, er du hjertelig velkommen!

Nå nærmer også leiren seg med stormskritt, så jeg vil anbefale å sende en påmeldingsmail til umeu@umeu.no snarest mulig. Vi gleder oss til UmEUs sommerleir, gjør ikke du?

Programmet er en fin blanding av politikk, kos og oraganisatoriske verksteder. Ferdig program blir offentliggjort på www.umeu.no så fort som mulig.

Noe av det jeg har fått muligheten til å få dreisen på siden februar, er å snakke om EU og hvorfor det er teit til videregående elever. Som reisesekretær er det en viktig del av jobben. Det gir meg mange benefits; for det første møter jeg en haug med fine folk som jeg ikke hadde møtt ellers, jeg får mye god kantinemat, og utløp for politisk engasjement. Det er mer effektivt å snakke om Shengen og Eøs i et klasserom enn på nascpiel for eksempel. Når jeg forteller folk hva jeg jobber med, lurer de ofte på om det ikke er kjipt å måtte stå og predike for en haug uengasjerte videregåendeelever. Jeg skulle ønske denne myten ble pakket vekk og lagt opp på mørkeloftet, for de fleste elevene er veldig høflige, stiller interessante spørsmål og følger i det minste med på hva som blir sagt.

Etter å ha sett lærerbøker og hørt hva mannen i gata vet om EU fra før av, så føler jeg også at å drive folkeopplysning er ganske viktig i disse tider. En myte som er enda viktigere å slå ihjel enn den om at elever er uengasjerte, er alle greiene som Ja-siden har prestert å etablere som sannheter de siste årene.

Et eksempel: Noe av det første jeg hører i nesten hvert klasserom er gjerne at «siden vi er med i EØS, kan vi like gjerne bli med i EU, fordi de bestemmer så mye om oss uansett». Jeg tror ikke jeg har vært i en eneste klasse der alle elevene vet at Norge faktisk har vetorett, og at det er opp til norske politikere å bruke denne vetoretta. Når dette går opp for elevene, kommer gjerne spørsmålet om det er sånn at vi bare kan buke vetoretta en gang, eller om det faktisk er sånn at vi kunne sagt nei så mange ganger vi vil. Og når ikke en gang dette med vetorett er allmennkunnskap, er det kanskje ikke så rart at politikerne kan sitte på stortinget og holde på som de vil? Dette er forresten en myte som ikke bare bør pakkes vekk og gjemmes, det er en myte det er ganske viktig å fjerne helt.

En annen ting som er digg med jobben min, er at det eneste jeg trenger å gjøre, er å si det som er sant. Jeg er verken flink eller komfortabel med å overbevise folk til enhver pris, og synes egentlig at folk som holder på med politikk burde stole nok på de som hører på til å tenke at de klarer å gjøre seg opp en mening selv. Når jeg snakker om for eksempel Scengen, EUs rolle internasjonalt eller hvordan det kreves kutt i velferdsstaten, holder det å si akkurat hva de holder på med, og vise til konkrete hendelser. Jeg trenger ikke være noen retorisk jævel for at elevene begynner å stille spørsmål og blir engasjerte.

Til å være 20 år, har jeg hatt relativt mange jobber. Blant annet står kameradame på en travbane, lokalavis-freelancer og gatekjøkkenbabe på min Curriculum Vitae. Jobben som reisesekretær er den desidert beste jeg har hatt. Man lærer masse om seg sjæl, men det gjør man kanskje uansett når man er 20. Så lærer man masse om EU, aktivisme, hva som funker og ikke, hva som er smart å si og ikke, hvordan man bør reise og ikke. Dessuten er dette det eneste kontoret jeg har vært på som har sofa og lav gjennomsnittsalder.

Det beste er at selv om du har et bra team i ryggen, er det opp til deg å planlegge arbeidsdagen din, og du kan stort sett få den akkurat sånn du vil. Og hva er det? Jo, det er bra. Hvordan man bor mens man er ute i det ganske land, er også opp til en selv. Jeg har gjerne slått foredrag sammen med å bo sammen med venner jeg har som studerer i andre byer, og det er jo litt fint da.

Nå har jeg heldigvis et par måneder igjen før en ny reisesekretær skal ta over stafettpinnen, så jeg skal ikke si takk for meg og sånn enda, men jeg vil anbefale alle som sitter med litt engasjement i magen, som liker å bo i bag og som har lyst til å ture rundt i Norge til å slenge inn en søknad. Selv kunne jeg fint lite da jeg starta, så ikke vær redd hvis du føler du kan for lite. Siden dette blogginlegget er det første blogginnlegget i livet mitt, så sparer jeg det å lage en catchy avslutning til neste gang (jeg blogger i allefall ikke om hva jeg har på meg) og benytter heller anledningen til å anbefale alle som syns jobben min virker ålreit å gå inn på denne linken: http://www.umeu.no/index.php?mact=News,cntnt01,detail,0&cntnt01articleid=18&cntnt01origid=15&cntnt01returnid=58

Jenny Kleven

Men jeg savner saft.

Gul saft, blåbærsaft, husholdningsaft, saft med og uten sukker, saft på flaske, saft i glass, og saft på karafell, saft med “kun 1 kalori per dl” og saft med smaken av Sogndal. Jeg savner saft!
Så av og til sniker jeg meg tilbake til ungdommen, på inneskoene mine, med P1 strømmende ut av høretelefonene min. Med datan under armen og saftflaska i hånda, kryper jeg opp i sofakroken, retter litt på bamsen som jobber dobbelt som pute og nyter å være ung i voksenorganisasjonen.
Og det skal Ungdom mot EU ha, de er åpene for gamliser som er glad i saft og jeg får sjelden kritiske spørsmål til hvorfor jeg ikke jobber på min egen pult eller hvorfor jeg opptar plass i det ellers så fullstappa kontoret.

Så takk til Ungdom mot EU som gjør modningsprosessen lettere.

Mvh
Lene

Jeg mener selvsagt ikke at vi ikke skal gi politiet noen verktøy for å bekjempe kriminalitet, men det er viktig å skjønne at jo mer inngripende verktøy man bruker, jo mindre skal man bruke dem, og det skal ihvertfall ikke gjelde for alle, men det er denne utviklingen vi har sett siden 2001. Siden da har dårligere å dårligere virkemiddel blitt ihverksatt mot flere og flera av oss. Vi har gått fra et målrettet etterforskningssamfunn til et generelt overvåkningssamfunn (Nei, vi er ikke på nivå med Nord-Korea, og vi kommer ikke til å gå så langt).

I går valgte Stortinget å passere en viktig prinsipiell grense blir det sagt. Jeg mener at man har passert den for lenge siden. Flere fra Arbeiderpartiet argumenteret for at Staten trenger total oversikt over komunikasjons og bevegelsesmønstre over alle innbyggerne med det slående argumentet at dette gjelder jo allerede for banktjenester, i henhold til hvitvaskingsloven. Jeg er helt enig med DNA i dette. Men jeg mener at det er et argument for å oppheve deler av hvitvaskingsloven, spesielt når vi ser at politiet bruker data på tusenvis av personer uten at borgere får beskjed om at det er gjort dersom det ikke blir tatt ut misstanke mot dem. Når vi ser at dette ikke funker etter hensikten idag, hvorfor skal vi da pålegge teletilbydere å lage enda større registre om alle i Norge? Innenfor ring 2 i Oslo er det over 2000 overvåkningskamera. Jeg kan ikke gå på jobb uten å bli sett av minst ti kamera. Dette er tydeligvis heller ikke overvåkning i følge arbeiderpartiet (sikkert ikke i følge Høyre heller). Det er jo tross alt ingen som sitter å følger med på hva alle kameraene filmer hele døynet.

Et annet argumnet som har blitt fremmet var ”men dere var jo for romavlytting, hvorfor er dere ikke for DLD da?” Her er det også en viktig distingsjon Arbeiderpartiet og deres stortingsrepresentanter ikke ser ut til å forstå. Romavlytting brukes i målretta etterforskning når det foreligger konkret misstanke. Politiet avlytter ikke alle rom i Norge, og hadde noen vært for et slikt forslag? Det tror jeg ikke.

Et annet poeng som glatt ble oversett av Høyre, var at alle personvernsseierene deres i avtalen deres allerede er implementert i Norsk lov for bruk av trafikkdata. Idag har vi en sletteplikt av lagrede data, idag har vi konsesjonsplikt for teletilbydere som skal lagre trafikkdata. Hva mer har Høyre fått til? Jo, datatilsynet skal ha hjemmel til å  pålegge kryptering der de mener at det er hensiktsmessig. Dette er også noe som ligger i det eksisterende lovverket. Sanheten er at datatilsynet ikke har følt et det er hensiktsmessig enda, men dersom vi øker antallet tilbydere som må lagre data, og at de lagrer langt mer inngripende data, så blir bildet et helt annet. Kostnadene for dette er anslått til å ligge mellom 250 millioner og 2 milliarder kroner.

Dette er rettningen vi går. I EU ønsker man å gå enda lengre i fremtiden. Alt dette er for å bekjempe en type kriminalitet som tar livet av 86 personer i året på verdensbasis. Frykt rettferdiggjør middlene som blir foreslått og tatt i bruk. Befolkningen sitter passivt å ser på. Jeg har alltid hatt respekt for Høyre. Ikke fordi jeg er enig med ideologien deres, men fordi de har hatt det desidert beste prinsipprogrammet når det kommer til personvern, og de har alltid stått for det. Dessverre viste det seg at når EU banker på døren, da kaster de alle prinsippene sine ut av vinduet. Det er rett og slett flaut. Dessverre skal det ikke være valg av leder på landsmøte til Høyre i år. Så jeg får bare håpe at partiet husker 4. april som den dagen da Erna solgte sjela til Høyre til EU ett år til. Hun eier rett og slett ikke skam.Hva er det som skjer? Hvor er det vi går? Jeg ønsker og avslutte som Trine Skei Grande, ”So this is how liberty dies… To thunderous applause”.

Ps. Jeg selger mobilen min, så om noen har fem hundre kroner, så kan du få førsteklasses overvåkningsutstyr rett etter påske.

Nå kan det se ut som kampen er tapt. Men som de aller fleste politiske kampanjer har det ikke vært forgjeves. Ikke bare har vi bygd viktige allianser og fått vist hvor folkeviljen ligger. Vi har også fått bekreftet et par ting:

1. Høyre har partipisk.

2. Arbeiderpartiet har også partipisk.

3. Det er slettes ikke noe stas å være under noen av de.

4. Å redde et eneste barn («kanskje, hvis, muligens, i tilfelle, tja, nja, statestikk er vel ikke så viktig er det vel?») trumfer personvern, samtlige ungdomspartier og folkemeningen.

5. Erna prinsipper trumfer liberale prinsipper

6. Jens trumfer medlemmene sine

7. EU trumfer alle.

Nå har man rett til å være sur. Men man kan jo ikke kalle seg aktivist hvis man gir opp, kan man vel? Flere møkkadirektiv er på vei og det er bare å brette opp ermene.

- Martin m

Jeg snakket også med mange svensker. Eller, noen i alle fall, innimellom. Mange av dem klagde over at de ikke så noen svenske flagg (men EU-flagg var overalt), noe jeg ikke engang hadde lagt merke til. Dette førte til at jeg bare så etter EU-flagg hele neste dag. Da viste det seg faktisk at det kun var EU-flagg alle steder. Og det var mange av dem, kanskje det var flaggdag? Man fikk i alle fall følelsen av en nasjonal ett-eller-annet-dag.

De som gjorde meg oppmerksom på dette var ungdommer, for jeg må innrømme at jeg ikke snakket med så mange eldre i løpet av turen.
De fleste fortalte meg også at de gjerne skulle ha meldt seg ut. Av EU, altså. De sa at de ikke bryr seg så mye lenger, og at de ikke trenger å følge så mye med. Dette er fordi de ikke føler at de blir hørt i det hele tatt. Selv ved det svenske valget var det mange av dem som holdt seg hjemme, for de følte at de som ble valgt ikke kom til å styre landet uansett.

Bekrefter dette at vi som er mot EU har god grunn? I think so.