Om å spre det glade budskap

Etter å ha fungert som reisesekretær siden februar, tenkte jeg at jeg skulle si litt om jobben min og hva jeg holder på med. Jeg har ikke vært den beste bloggeren. I skrivende stund mister jeg faktisk blogger-jomfrudommen min, så jeg kunne helt klart hamra mer ned på tastaturet ennjeg har gjort. Men som mammaen min pleide å si da jeg hadde gjort noe dumt ; «Jenny, du er flink til mange andre ting.»

Noe av det jeg har fått muligheten til å få dreisen på siden februar, er å snakke om EU og hvorfor det er teit til videregående elever. Som reisesekretær er det en viktig del av jobben. Det gir meg mange benefits; for det første møter jeg en haug med fine folk som jeg ikke hadde møtt ellers, jeg får mye god kantinemat, og utløp for politisk engasjement. Det er mer effektivt å snakke om Shengen og Eøs i et klasserom enn på nascpiel for eksempel. Når jeg forteller folk hva jeg jobber med, lurer de ofte på om det ikke er kjipt å måtte stå og predike for en haug uengasjerte videregåendeelever. Jeg skulle ønske denne myten ble pakket vekk og lagt opp på mørkeloftet, for de fleste elevene er veldig høflige, stiller interessante spørsmål og følger i det minste med på hva som blir sagt.

Etter å ha sett lærerbøker og hørt hva mannen i gata vet om EU fra før av, så føler jeg også at å drive folkeopplysning er ganske viktig i disse tider. En myte som er enda viktigere å slå ihjel enn den om at elever er uengasjerte, er alle greiene som Ja-siden har prestert å etablere som sannheter de siste årene.

Et eksempel: Noe av det første jeg hører i nesten hvert klasserom er gjerne at «siden vi er med i EØS, kan vi like gjerne bli med i EU, fordi de bestemmer så mye om oss uansett». Jeg tror ikke jeg har vært i en eneste klasse der alle elevene vet at Norge faktisk har vetorett, og at det er opp til norske politikere å bruke denne vetoretta. Når dette går opp for elevene, kommer gjerne spørsmålet om det er sånn at vi bare kan buke vetoretta en gang, eller om det faktisk er sånn at vi kunne sagt nei så mange ganger vi vil. Og når ikke en gang dette med vetorett er allmennkunnskap, er det kanskje ikke så rart at politikerne kan sitte på stortinget og holde på som de vil? Dette er forresten en myte som ikke bare bør pakkes vekk og gjemmes, det er en myte det er ganske viktig å fjerne helt.

En annen ting som er digg med jobben min, er at det eneste jeg trenger å gjøre, er å si det som er sant. Jeg er verken flink eller komfortabel med å overbevise folk til enhver pris, og synes egentlig at folk som holder på med politikk burde stole nok på de som hører på til å tenke at de klarer å gjøre seg opp en mening selv. Når jeg snakker om for eksempel Scengen, EUs rolle internasjonalt eller hvordan det kreves kutt i velferdsstaten, holder det å si akkurat hva de holder på med, og vise til konkrete hendelser. Jeg trenger ikke være noen retorisk jævel for at elevene begynner å stille spørsmål og blir engasjerte.

Til å være 20 år, har jeg hatt relativt mange jobber. Blant annet står kameradame på en travbane, lokalavis-freelancer og gatekjøkkenbabe på min Curriculum Vitae. Jobben som reisesekretær er den desidert beste jeg har hatt. Man lærer masse om seg sjæl, men det gjør man kanskje uansett når man er 20. Så lærer man masse om EU, aktivisme, hva som funker og ikke, hva som er smart å si og ikke, hvordan man bør reise og ikke. Dessuten er dette det eneste kontoret jeg har vært på som har sofa og lav gjennomsnittsalder.

Det beste er at selv om du har et bra team i ryggen, er det opp til deg å planlegge arbeidsdagen din, og du kan stort sett få den akkurat sånn du vil. Og hva er det? Jo, det er bra. Hvordan man bor mens man er ute i det ganske land, er også opp til en selv. Jeg har gjerne slått foredrag sammen med å bo sammen med venner jeg har som studerer i andre byer, og det er jo litt fint da.

Nå har jeg heldigvis et par måneder igjen før en ny reisesekretær skal ta over stafettpinnen, så jeg skal ikke si takk for meg og sånn enda, men jeg vil anbefale alle som sitter med litt engasjement i magen, som liker å bo i bag og som har lyst til å ture rundt i Norge til å slenge inn en søknad. Selv kunne jeg fint lite da jeg starta, så ikke vær redd hvis du føler du kan for lite. Siden dette blogginlegget er det første blogginnlegget i livet mitt, så sparer jeg det å lage en catchy avslutning til neste gang (jeg blogger i allefall ikke om hva jeg har på meg) og benytter heller anledningen til å anbefale alle som syns jobben min virker ålreit å gå inn på denne linken: http://www.umeu.no/index.php?mact=News,cntnt01,detail,0&cntnt01articleid=18&cntnt01origid=15&cntnt01returnid=58

Jenny Kleven

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: