Archive for the ‘Lene Pettersen’ Category

Den vanskelige overgangen…

april 5, 2011

Birgitte Bardot sa en gang at det er trist å bli gammel men godt å modnes, hun hadde sikkert jobbet i ungdomsorganiasjoner!
For det kommer en tid i enhver ung yrkesaktivists liv at han eller hun må ta steget ut og velge mellom å bli voksen eller å gå over i voksenorganiasjonen.
Det åpnes ikke her for debatt om det å bli voksen ikke burde være det samme som å gå over i voksenorganisasjonen, mest fordi det bør være åpenbart for alle som noensinne har satt sine bein innenfor dørene i noen organisasjon, og særlig Nei til EU, at voksen oppførsel og modenhet slettes ikke er et krav, og kanskje heller ikke en fordel.
Jeg har tatt steget over dørstokken og startet i voksenorganisasjonen Nei til EU, dørstokken var omtrent 5 cm bred med et toppunkt på rundt 2 cm og lå beleilig nok rett ved siden av kontoret til Ungdom mot EU.
Men litt som klesskapet var portalen til Narnia var også denne dørstokken portalen inn i en annen verden. En verden full av mennesker som bruker innesko og hører på P1, som anser møtestart kl 9 på en søndag som både passende og praktisk og som synes det er spennende når ting blir presentert med powerpoint.
Voksenorganisasjonen har kaffe og småkaker, rolluper og møtetider, de har baguetter med pålegg og sakspapirene kommer i mapper. Og når man blir eldre er det helt greit.
Jeg tar imot alle konferansevertene og safarikjeksene voksenorganisasjonen kan slenge min vei, og jeg kan leve vel og lenge uten å måtte sove på et sementgulv igjen.

Men jeg savner saft.

Gul saft, blåbærsaft, husholdningsaft, saft med og uten sukker, saft på flaske, saft i glass, og saft på karafell, saft med «kun 1 kalori per dl» og saft med smaken av Sogndal. Jeg savner saft!
Så av og til sniker jeg meg tilbake til ungdommen, på inneskoene mine, med P1 strømmende ut av høretelefonene min. Med datan under armen og saftflaska i hånda, kryper jeg opp i sofakroken, retter litt på bamsen som jobber dobbelt som pute og nyter å være ung i voksenorganisasjonen.
Og det skal Ungdom mot EU ha, de er åpene for gamliser som er glad i saft og jeg får sjelden kritiske spørsmål til hvorfor jeg ikke jobber på min egen pult eller hvorfor jeg opptar plass i det ellers så fullstappa kontoret.

Så takk til Ungdom mot EU som gjør modningsprosessen lettere.

Mvh
Lene

Like sand through the hourglass so are the days of our lifes…

mars 26, 2009

Nå kjære venner og ukjente blogglesere, nærmer det seg unektelig slutten på mitt år som reisesekretær…

Det kommer stadig flere tegn på at mitt år med togsoving, foredragsholding og pizzaspising er over, disse hintene er jo ikke akkurat diskret heller så de er vanskelige å overse.
Og selvom det er trist at jeg om ikke lenge ikke får smykke meg med tittelen reisesekretær unner jeg neste person den gleden det er å jobbe i verdens artigste jobb.

Neste reisesekretær får møte alle de artige menneskene i lokallag over hele landet, den neste reisesekretæren får spise pizza med Vadsø Ungdom mot EU og høre reinsdyrvitser og lære sjarkfacts. Han eller ho får intimkunnskaper om togseters fyllmasse og fjøring på vei til Bergen Ungdom mot EU, og får bli med Verdalen Ungdom mot EU på verveturne langs det de kaller Elvepromenaden, som egentlig er et fortau langs en bekk;)
Jeg viste kanskje ikke så altfor mye hva en reisesekretær gjorde før jeg faktisk ble reisesekretær, og siden jeg har en personlig interesse i at flest mulig søker på jobber, har jeg laget en kort infoliste over hva en reisesekretær gjør, både saklige og usaklige «arbeidsoppgaver».

1: Foredrag, mange foredrag, som regel det samme foredraget. Av og til for VGS-elever og av og til for ungdomsorganisasjoner. Min personlige favoritt er typiske guttefag, gjerne elektro og mekk, siden de er så ærlige og morsomme.
2: Være «kul», siden en reisesekretær er den fremste representanten for Ungdom mot EU er det reisesekretærens jobb å være engasjerende og kanskje litt ekstra kul. Å være «kul» må ikke misforståes med hip og trendy, man tusler jo rundt med en kjempe sekk og en pose med megafon så det er et stykke unne hipt og trendy. Men man bør kanskje være litt ekstra initativrik når det kommer til mellommenneskelig kontakt, det er jo tross alt mye verving!

En livsnødvendighet men langt fra hipt og trendy

En livsnødvendighet men langt fra hipt og trendy


3. Underholde seg selv, det er ikke en underdrivelse å anslå at 80 % av reiseukene er venting, vente på at toget går, vente til toget kommer til stasjonen, vente på bussen som skal ta deg fra stasjonen til skolen, vente på at foredraget starter, vente til friminuttet er over og så vente på bussen som skal ta deg fra skolen til togstasjonen. Det er en endeløs liste med saker og ting man kan gjøre: strikke, sy, lese bok, høre på musikk, høre på lydbok eller danse litt på tomme venterom.
Dansing anbefales sterkt, det er både morsomt for deg, morsomt for tilfeldige forbipasserende som ser deg danse alene på et tomt venterom og det kan, med litt drøy definering, regnes som trim.
Slik danser noen reisesekretærer... det gjør ikke jeg.

Slik danser noen reisesekretærer... det gjør ikke jeg.


4. Siste og kanskje viktigste oppgave for reisesekretæren er å være blid, man må kunne smile selvom toget er fire timer forsinka, smile seg gjennom møte med Buck den store boxeren man er livredd for men må dele hus med i en uke og man må smile når man blir omtalt som «ho EU-dama» uansett hvor man går.
Smil til verden og verden smiler til deg, da finner man kanskje en bussjåfør som åpner venteværelset noen timer før tiden slik at man ikke ender sine dager i en snøfonne i Lærdal, en hundeeier i Vadsø som tar ansvar og plasserer Buck i et bur og er man heldig så får man også noen nye venner som etterhvert lærer seg hva du egentlig heter:)

Dette er virkelig verdens beste jobb, og hvis ikke jeg kan ha den lengre så oppfordrer jeg alle som bare er litt interesserte i enten reise, EU eller organisasjonsarbeid om å søke stillingen som reisesekretær.
Og hvis du trenger flere argumenter er det bare å si ifra, jeg er proppfull av lovord om stillingen som reisesekretær:)

Nede på kontoret tidlig en morgen…

mars 16, 2009

God morgen menneskeheten, det er mandag morgen og reisesekretæren er først på kontoret og derfor ansvarlig for denne morgensendingen.

Seks etasjer over bakken, i rommet innenfor kopimaskinene som av og til fungerer, til høyre for frankeringsmaskinen og pakkemaskinen, også kjent som kontoret til Ungdom mot EU er mandager veldig like som tirsdager og torsdager. Tradisjonelt starter de litt etter morgenrushet, fordi det er rett og slett ikke verdt å starte dagen i heiskø med rasende botmottakere og irritable HMS-arbeidere. Å komme seg inn på kontoret krever både smidighet, kløkt, nøkkelbrikke og viljestyrke, jeg vil gå så langt som å påstå at det å møte på kontoret på en mandag er en bragd!

Så er det tid for belønning, SAFT, (man er jo tross alt Ungdom mot EU og ikke «eldrehalvstuderterøveremedkoffeinavhengighetsomogsåerimotEU«.) Denne mandagen blir smaksatt av gul Fun Light saft, for det er få ting som smaker like godt som kunstig smaksforsterkere og sukkererstatning om morgenen.
Frokost er lånt fra Nei til EU og består av baguett med ost og skinke… Ord kan ikke fullt ut beskrive hvor godt det er med tre dagers gamle baguetter tidlig en mandagsmorgen.

Så kommer musikken: Kjære Hilde Nylèn, på vegne av kontoret vil jeg gjerne beklage at du alltid må starte uka med High School musical og sur allsang. Det er et resultat av for mye kunstig smaksforsterkere og sukkererstatning, litt for mye klistermerkelim som har trengt inn i blodet og høydesyke.
I et forsøk på å overdøve kopimaskinen og egene tanker om den gode senga som venter hjemme spilles det musikk stort sett konstant. Det er sjelden klassikere fra svunne tider, faktisk er det som regel noe produsert av Disney, hyllet av åtteåringer og selvpinere verden over. Så langt har det gått at jeg av og til sitter på diverse skoler rundt i landet og forventer at elevene når som helst skal bryte ut i sang og koregrafert dans.

Når alt er overkommet, tilrettelagt og inntatt kan endelig dagen begynne…
Lykke til med mandagen, og blir det for ille har vi fortsatt masse saft!

På rømmen med reisesekretæren

mars 10, 2009

Dette skal jo egentlig være en blogg om livet i sjette etasje, om problemer knyttet til heisstopp, brannalarmer og twitteravhengighet men denne posten skal utelukkende handle om mitt kontor, jeg jobber på tog. Særlig nattog, med dårlige skinner og hvor en svak lukt av 50-tallet henger i setetrekkene.

Etter 9 måneder på tog vil jeg her liste opp favorittstrekningene med begrunnelse,  merk at ikke alle begrunnelsene er like saklige.

1: Tog fra Trondheim til Mo i Rana, der fikk jeg egen stol med gardin jeg kunne trekke for og stolene hadde fotstøtte.

2: Gjøvikbanen, fordi den kun tar to timer og fordi at de aldri sjekker billetter når jeg egentlig ikke har råd til å kjøpe dem. (det finnes også andre årsaker til at Gjøvikbanen er en favoritt men det er strengt tatt ikke jobbrelevant)

3. Nelaugsbanen, fra Nelaug til Arendal, denne linja er så topp at den har sin egen venneforening, Nelaugbanens venner!

Når man bor på tog legger man seg raskt til vaner som bestemoren min kanskje ikke hadde likt, mine vaner er som følger:
1: Må ha ipod, ikke nødvendigvis for musikken men fordi folk ikke snakker til deg hvis du har propper i ørene. Og jeg har kabal på min, LYKKE!!

2: Ta av seg skoa, det er noe høyst unaturlig i å sove med skoa på.

3: Stor bok, ikke nødvendigvis for litteraturens skyld men fordi den lett kan brukes som pute.

4: Lage mat på toget, pizzan fra NSB meny er ikke så god som den ser ut som, og man føler seg mye sunnere hvis man lager seg brødskive istede. Viktig at denne skal lages på toget, man har jo allverden med tid.

5: Sende upassende mange meldinger til alle jeg kjenner, jeg anbefaler å leke pest eller kolera eller superheltleken. Jeg pleier å skru ned lyden på mobilen men det er helt opp til deg, du hører det jo ikke likevel, jamfør punkt 1.

6: Skriv postkort og send til kontoret, særlig når man kun skal ve borte i noen få dager og alt man kan melde om er at «joda, Akershus er virkelig bare 15 minutter unna med tog.»

For å avrunde dette innlegget fra Randaberg VGS i Rogaland vil jeg gjerne sitere litt klassisk norsk poesi, av Jokke og Valentinerne som jeg føler oppsummerer mine følelser om stedet:

Ti ville hester kan ikke få meg til å bli
Ta meg med, alt jeg trenger er den baggen her…