Archive for the ‘Martin Giset’ Category

€rror revisited

juni 2, 2011

For snart akkurat et år siden var Hellas populære greier for verdens politiske kommentatorer. Landet var hardest rammet av eurokrisen, fagforeningene lagde generalstreik og den ene økonomen etter den andre spekulerte på om EU kom til å kaste ut Hellas eller om Hellas kom til å kaste vekk euroen. Imens malte vi «rror» banner og lærte oss hvem Jean-Claude Juncker var. Senere på sommeren sto vi sammen med fire staute politimenn til solidaritetsdemo utenfor den greske ambassaden.

 

Nå er det sommer igjen, og så mye fryktelig mye har ikke skjedd. Kuttene er blitt enda strengere, gjelden synes enda mer uoverkommelig og folket er naturlig nok enda sintere. Nå er det kanskje i overkant strengt å dømme «krisepakken» nord og ned etter bare ti-tolv måneder, men tredve års erfaring fra «restruktureringstiltak» og «kriselån» til u-land som så seg tvunget til å inngå avtaler med IMF og verdensbanken. Resultatet dengang ble rasering av velferdstater og en gjeldsbyrde som ikke var å bære på grunn av lån til diktatorere og skyhøye renter. Og det er fra denne gjengen EU nå har lært seg hvordan å møte krisen.

 

Norge lot være å stille opp med penger til Island når de gikk dukken, slik at landet kunne sluppet unna en rekke kjipe kondisjonaliteter i forbindelse med «kriselån». Skal man regne Nrks som toneanviger for Norges retning i spørsmålet, vil neppe noe annet skje denne gang. I sin artikkel om at tiden begynner å renne ut for Hellas linkes det til både artikkelen «IMF redder verdensøkonomien», og «Oljefondets Hellas -penger er trygge» For joda, det er jo litt leit at disse grekerne som mistet jobben, men så lenge oljefondet er trygt er det vel ikke så nøye.

 

Jeg håper at jeg ikke om et år kommer til å sitte her igjen og mimre tilbake til hvor kjip behandling Hellas, Portugal og Irland har fått. Men jeg har vanskelig for å få meg selv til å tro noe annet.

Advertisements

Syv gode grunner til å være sur

april 1, 2011

En av de første sakene jeg satte meg inn i når jeg begynte å frekventere Storgata 32 var datalagringsdirektivet. Like mye som direktivets udugelig innhold og form, merket jeg meg saksgangen. Den var preget av vikarierende argumenter, manglende bakkekontakt og direkte løgn. Menmen, det er ikke første gangen, så jeg satte meg ned og leste om skyhøye lagringskostnader, personvern og rettsakter fra tysk grunnlovsrett. Og om at jeg kanskje var pedofil mafiaterrorist og bør overvåkes sporenstreks. Men når jeg så meg i speilet så var det samme vinterbleike og skjeggløse tryne som så tilbake, så jeg kan heldigvis puste lettet ut.

Nå kan det se ut som kampen er tapt. Men som de aller fleste politiske kampanjer har det ikke vært forgjeves. Ikke bare har vi bygd viktige allianser og fått vist hvor folkeviljen ligger. Vi har også fått bekreftet et par ting:

1. Høyre har partipisk.

2. Arbeiderpartiet har også partipisk.

3. Det er slettes ikke noe stas å være under noen av de.

4. Å redde et eneste barn («kanskje, hvis, muligens, i tilfelle, tja, nja, statestikk er vel ikke så viktig er det vel?») trumfer personvern, samtlige ungdomspartier og folkemeningen.

5. Erna prinsipper trumfer liberale prinsipper

6. Jens trumfer medlemmene sine

7. EU trumfer alle.

Nå har man rett til å være sur. Men man kan jo ikke kalle seg aktivist hvis man gir opp, kan man vel? Flere møkkadirektiv er på vei og det er bare å brette opp ermene.

– Martin m