Posts Tagged ‘media’

En godt bevart hemmelighet

desember 4, 2009

I dag gadd jeg for en gangs skyld å bli skikkelig irritert over et ja-innlegg i en norsk avis. Det er ikke så ofte, jeg er nokså vant med retorikken etter hvert. Den inneholder nesten uten unntak et av de følgende poengene: Norge er medlemmer uten stemmerett, EU er mange – ergo bør vi også bli med, EU er opptatt av miljø, vi må vise solidaritet med land i Sentral- og Øst-Europa, og, min favoritt, EU har eksistert like lenge som freden i Europa (debatten om kausalsammenhenger kan vi ta en annen gang). Av og til er den til og med litt artig, som når representanter for Europeisk Ungdom optimistisk går ut i media for å si at de tror ungdom er opptatt av EU som fredsprosjekt. (Dem om det. Jeg ække mot fred, assa, men sunn fornuft tilsier at generasjoner som har opplevd krig er mer opptatt av fredsprosjektet EU enn generasjoner som ikke har det.)

Noen ganger kommer det også bitende karakteristikker av EU-motstanderne. Egoisme, nasjonalisme, naivitet og nisselue er klassikere. Artig det, assa.

Det er ikke ofte jeg føler for å komme med strategiske tips til folk som motarbeider meg. Men dette må jeg bare si. Nesten uansett hvordan EU-tilhengerne argumenterer , gjør de en feil. Om ivrige EU-entusiaster snakker om folkestyre (Norge er ikke med der det skjer!), miljø (EU kutter mer enn oss*), fred (EU skaper fred uten oss) eller solidaritet (EU er snillere enn oss), så klarer de å gjøre samme feil hver eneste gang. Kanskje er det frustrasjonen over at de aldri får det som de vil, kanskje er det frustrasjon over at hver eneste dag vedtar EU politikk uten oss, men de klarer å gjøre det gang på gang. Feilen er enkel – de impliserer, for ikke å si sier det rett ut, at folket ikke forstår det.

Det er et helt latterlig enkelt poeng. Hvis du rakker ned på folk og forteller dem at de ikke forstår noe, så blir de ikke så innstilt på å høre på budskapet ditt. De tenker snarere at du ikke er på deres lag (og det har de helt rett i, men det er en annen sak). Nei-siden kunne ganske lett gått i samme felle, og basert sin argumentasjon på at Norge er bra. Heldigvis har vi fortstått at det ville gjort at vi ville blitt medlem fortere enn svint, så vi baserer oss heller på å si at EU er dårlig.

Det er utrolig men sant at ja-siden ikke har fått med seg dette. Så lenge de fortsetter å himle med øynene og sukke oppgitt over de dumme smånissene i offentligheten, og så lenge de fortsetter å sitte i middagsselskapene sine for å smile overbærende og være så enige, så enige om at det er en håpløs massepsykose som rir det norske folk hva angår EU-saken, så skal jeg være fornøyd. For da kommer de aldri til å vinne.

Og godt er det.

*) en usann påstand, forøvrig.

Advertisements

Da nei-ungdommen kom i regjering

oktober 21, 2009

I går lo vi i timesvis på Ungdom mot EU-kontoret.  Grunnen var at VG meldte om at en «ukjent ung mann» hadde infiltrert regjeringen, og at de gjerne ville ha tips om hvem dette var. Oppfølgingssaken kom fort, og kunne avsløre at det ekstra medlemmet i Stoltenberg III-regjeringen var Åsmund Aukrust, som var på oppdrag for Nei til EU. Foruten to oppslag i VG, kom også en sak i Dagbladet, en støttegruppe på Facebook, en opptreden på I kveld på NRK og diverse radioinnslag. Vi har bestemt oss for å revidere mediestrategien vår, for å si det sånn.

neiregjering2

Men, tro det eller ei, han hadde en grunn til å være der. Nei til EU ved Torunn Husvik og Elin L’Estrange skulle dele ut blomster til EU-motstanderne blant de nye statsrådene. Fordi hele 10 av 20 ministere fortjente blomsterhilsen, var det faktisk en praktisk utfordring å bære alle bukettene (derav Åsmund), og å få delt dem ut i tide (derav at vi brukte så mye lenger tid enn alle andre, som gjerne bare skulle dele ut én blomst). Vi andre to takker genene våre for at vi er lave nok til å gjemme oss bak Tora Aasland, mens Åsmund har blitt utnevnt til EU-minister

Dette bildet, derimot, skal forstørres til plakatstørrelse og gis til besteforeldre til jul

neiregjering

Døving for mer elitestyre i EU-regi?

september 4, 2009

Runar Døving leverte i Dagsavisen mandag en forbløffende kommentar til EUs vedtak om gradvis utfasing av glødelamper. Hans poeng der virker å være (1) at politisk forbruk er utilstrekkelig når det gjelder å møte de globale miljøutfordringene. Og (2) at det samme kanskje også gjelder for den demokratiske styringa av samfunnet.

I det første kan vel de fleste være enige med ham. Det kan kanskje ikke akkurat kalles en brannfakkel å  påstå at såkalt politisk forbruk – for eksempel det at forbrukere velger økologisk bærekraftige produkter – alene ikke er nok til å bekjempe klimaproblemene. Styring gjennom politiske vedtak er nødvendig. Et vedtak om utfasing av glødelamper er i så måte bra.

Hva angår Døvings andre påstand er vi nok mer uenige. Jeg deler rett og slett ikke Døvings oppfatning når han skriver at ”jo nærmere makten, jo mindre er sjansen for en god beslutning”. Politiske vedtak er viktige, men det er også et viktig prinsipp at de vedtak som fattes har god demokratisk forankring. Derfor er avstanden mellom Oslo og Brussel problematisk – både i bokstavlig, og kanskje enda mer i billedlig forstand.

Mener virkelig Døving å  uttrykke at folk bør ha minst mulig innflytelse over politikken som føres? At jo fjernere makta ligger fra folk, jo bedre? Skjønner ikke vanlige folk fornuftige resonnementer og saklig argumentasjon? Vet de rett og slett ikke sitt eget beste?

Logikken og argumentasjonen er velkjent: Bare politikerne får fri fra velgernes presumptivt sneversynte og kortsiktige forventninger og ønsker, vil de være bedre skikket til å fatte nødvendige, men upopulære beslutninger. Altså forutsettes det at folk egentlig ikke vet sitt eget beste, men at en opphøyet og fristilt sannseerelite vil være det beste for en langsiktig forvaltning av vårt felles ve og vel. Hvor fører egentlig en slik tankegang oss i sin ytterste konsekvens? Hvor ble det av ideene om en rasjonell offentlighet og politiske vedtak tuftet på fakta og overtalelese?

Denne logikken som framkommer hos Døving synes også å prege toneangivende strømninger innen EU i dag. Det skulle prosessen rundt Lisboa-traktaten og folkeavstemningene på Irland kunne minne oss om. Her er det et politisk byggverk som skal reises, koste hva det koste vil. Selv et klart nei til Lisboatraktaten i en folkeavstemning blir avvist: folket forsto ikke hva saken gikk ut på, og derfor må de stemme en gang til. Folkelig motstand er noe man enten fortier, forbanner, eller forsøker å forsere. Å lytte til eller imøtekomme EU-borgernes bekymringer og krav er derimot uaktuelt. Naturligvis. De vet jo ikke sitt eget beste. Eller med Døvings ord: ”Hvorfor overlate beslutningen til en sverm som ikke kjenner sitt eget beste”?

Mats Kvaløy Bjørbekk
Nestleder i Ungdom mot EU

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 3. september