Posts Tagged ‘reise’

Kom på sommerleir!

juni 9, 2009

Årets sommerleir er nå mindre enn en måned unna, og allerede nå er det klart at det blir tidenes leir. Med verdensrekord i antall påmeldte (tresifret antall og raskt økende), et strålende politisk program og femårsjubileum, så kan det ikke bli noe annet enn strålende. Leiren er 2. til 5. juli på Lunde leirsted i Akershus, og er helt 100 prosent gratis for medlemmer. Du kan fortsatt melde deg på ved å sende oss en mail, eller ved å bruke nettskjema på umeu.no. Ikke gå glipp av den beste sommerleiren ever 🙂

Like sand through the hourglass so are the days of our lifes…

mars 26, 2009

Nå kjære venner og ukjente blogglesere, nærmer det seg unektelig slutten på mitt år som reisesekretær…

Det kommer stadig flere tegn på at mitt år med togsoving, foredragsholding og pizzaspising er over, disse hintene er jo ikke akkurat diskret heller så de er vanskelige å overse.
Og selvom det er trist at jeg om ikke lenge ikke får smykke meg med tittelen reisesekretær unner jeg neste person den gleden det er å jobbe i verdens artigste jobb.

Neste reisesekretær får møte alle de artige menneskene i lokallag over hele landet, den neste reisesekretæren får spise pizza med Vadsø Ungdom mot EU og høre reinsdyrvitser og lære sjarkfacts. Han eller ho får intimkunnskaper om togseters fyllmasse og fjøring på vei til Bergen Ungdom mot EU, og får bli med Verdalen Ungdom mot EU på verveturne langs det de kaller Elvepromenaden, som egentlig er et fortau langs en bekk;)
Jeg viste kanskje ikke så altfor mye hva en reisesekretær gjorde før jeg faktisk ble reisesekretær, og siden jeg har en personlig interesse i at flest mulig søker på jobber, har jeg laget en kort infoliste over hva en reisesekretær gjør, både saklige og usaklige «arbeidsoppgaver».

1: Foredrag, mange foredrag, som regel det samme foredraget. Av og til for VGS-elever og av og til for ungdomsorganisasjoner. Min personlige favoritt er typiske guttefag, gjerne elektro og mekk, siden de er så ærlige og morsomme.
2: Være «kul», siden en reisesekretær er den fremste representanten for Ungdom mot EU er det reisesekretærens jobb å være engasjerende og kanskje litt ekstra kul. Å være «kul» må ikke misforståes med hip og trendy, man tusler jo rundt med en kjempe sekk og en pose med megafon så det er et stykke unne hipt og trendy. Men man bør kanskje være litt ekstra initativrik når det kommer til mellommenneskelig kontakt, det er jo tross alt mye verving!

En livsnødvendighet men langt fra hipt og trendy

En livsnødvendighet men langt fra hipt og trendy


3. Underholde seg selv, det er ikke en underdrivelse å anslå at 80 % av reiseukene er venting, vente på at toget går, vente til toget kommer til stasjonen, vente på bussen som skal ta deg fra stasjonen til skolen, vente på at foredraget starter, vente til friminuttet er over og så vente på bussen som skal ta deg fra skolen til togstasjonen. Det er en endeløs liste med saker og ting man kan gjøre: strikke, sy, lese bok, høre på musikk, høre på lydbok eller danse litt på tomme venterom.
Dansing anbefales sterkt, det er både morsomt for deg, morsomt for tilfeldige forbipasserende som ser deg danse alene på et tomt venterom og det kan, med litt drøy definering, regnes som trim.
Slik danser noen reisesekretærer... det gjør ikke jeg.

Slik danser noen reisesekretærer... det gjør ikke jeg.


4. Siste og kanskje viktigste oppgave for reisesekretæren er å være blid, man må kunne smile selvom toget er fire timer forsinka, smile seg gjennom møte med Buck den store boxeren man er livredd for men må dele hus med i en uke og man må smile når man blir omtalt som «ho EU-dama» uansett hvor man går.
Smil til verden og verden smiler til deg, da finner man kanskje en bussjåfør som åpner venteværelset noen timer før tiden slik at man ikke ender sine dager i en snøfonne i Lærdal, en hundeeier i Vadsø som tar ansvar og plasserer Buck i et bur og er man heldig så får man også noen nye venner som etterhvert lærer seg hva du egentlig heter:)

Dette er virkelig verdens beste jobb, og hvis ikke jeg kan ha den lengre så oppfordrer jeg alle som bare er litt interesserte i enten reise, EU eller organisasjonsarbeid om å søke stillingen som reisesekretær.
Og hvis du trenger flere argumenter er det bare å si ifra, jeg er proppfull av lovord om stillingen som reisesekretær:)

Om å ha utlendinger på kontoret

mars 13, 2009

På Ungdom mot EU-kontoret har vi fått litt fine utenlandske navn etter hvert. Sigrid er sveitsisk og heter Zurbuchen. Lene er islandsk, men hun heter Pettersen, og det er kanskje ikke så eksotisk. I sentralstyret har vi estiske Kaur og pakistanske Assad. Og enda en sveitser. I det hele tatt er vi ganske utenlandske i Ungdom mot EU, og det er jo fint når man må kjempe mot nasjonalist-stempelet med jevne mellomrom. Undertegnede heter da L’Estrange til etternavn.

L’Estrange er, for den som måtte lure, et irsk navn, og det er kun fire personer i Norge som heter det. Jeg er i slekt med alle sammen. Navnet stammer opprinnelig fra Frankrike, og betyr «fremmed» eller «utlending».

Man kan tenke på det som at jeg har et unikt navn, og det er jo litt fint å være den eneste i hele verden som heter akkurat Elin Maria L’Estrange. Men mest er det styr med det dumme navnet. Man må alltid stave det, man må ofte forklare hvordan det har seg at man heter det til fremmede mennesker, og man må alltid sitte i spenning når noen driver med navneopprop. Opproperen blir gjerne litt stille, og enten blir det bare «Elin», ellers prøver hun seg på en fancy fransk uttale. Det er fint og flott, men navnet mitt uttales ikke fransk og fancy. Det uttales le-strange, som i «strange» på engelsk.

En gang, under et reisesekretærforedrag, satt det noen kule kids på bakerste rad i klasserommet og leste Megafon, og plutselig utbrøt en av dem «L’Estrange? Hahaha! Det må jo være et tullenavn».

Og navnet skaper problemer for Ungdom mot EU også. Visakortet vårt står nemlig i mitt navn, og det betyr at det ikke alltid fungerer til kjøp på Internett. Apostrofen lager usedvanlig mye bøll i en del datasystemer, blant annet hos de fleste busselskaper. Og en del flyselskaper vil heller ikke akseptere visabetaling i mitt navn. Derfor måtte jeg nettopp sende en e-post til banken og be om et nytt bankkort der jeg heter LEstrange.

Norwegian uttrykker det fint når jeg prøver å bestille flybilletter hos dem: «Beklager, alle feltene må være riktig utfylt. En eller flere bokstaver er ugyldige».

Det skal ikke være lett å ha et vanskelig navn

Det skal ikke være lett å ha et vanskelig navn

På rømmen med reisesekretæren

mars 10, 2009

Dette skal jo egentlig være en blogg om livet i sjette etasje, om problemer knyttet til heisstopp, brannalarmer og twitteravhengighet men denne posten skal utelukkende handle om mitt kontor, jeg jobber på tog. Særlig nattog, med dårlige skinner og hvor en svak lukt av 50-tallet henger i setetrekkene.

Etter 9 måneder på tog vil jeg her liste opp favorittstrekningene med begrunnelse,  merk at ikke alle begrunnelsene er like saklige.

1: Tog fra Trondheim til Mo i Rana, der fikk jeg egen stol med gardin jeg kunne trekke for og stolene hadde fotstøtte.

2: Gjøvikbanen, fordi den kun tar to timer og fordi at de aldri sjekker billetter når jeg egentlig ikke har råd til å kjøpe dem. (det finnes også andre årsaker til at Gjøvikbanen er en favoritt men det er strengt tatt ikke jobbrelevant)

3. Nelaugsbanen, fra Nelaug til Arendal, denne linja er så topp at den har sin egen venneforening, Nelaugbanens venner!

Når man bor på tog legger man seg raskt til vaner som bestemoren min kanskje ikke hadde likt, mine vaner er som følger:
1: Må ha ipod, ikke nødvendigvis for musikken men fordi folk ikke snakker til deg hvis du har propper i ørene. Og jeg har kabal på min, LYKKE!!

2: Ta av seg skoa, det er noe høyst unaturlig i å sove med skoa på.

3: Stor bok, ikke nødvendigvis for litteraturens skyld men fordi den lett kan brukes som pute.

4: Lage mat på toget, pizzan fra NSB meny er ikke så god som den ser ut som, og man føler seg mye sunnere hvis man lager seg brødskive istede. Viktig at denne skal lages på toget, man har jo allverden med tid.

5: Sende upassende mange meldinger til alle jeg kjenner, jeg anbefaler å leke pest eller kolera eller superheltleken. Jeg pleier å skru ned lyden på mobilen men det er helt opp til deg, du hører det jo ikke likevel, jamfør punkt 1.

6: Skriv postkort og send til kontoret, særlig når man kun skal ve borte i noen få dager og alt man kan melde om er at «joda, Akershus er virkelig bare 15 minutter unna med tog.»

For å avrunde dette innlegget fra Randaberg VGS i Rogaland vil jeg gjerne sitere litt klassisk norsk poesi, av Jokke og Valentinerne som jeg føler oppsummerer mine følelser om stedet:

Ti ville hester kan ikke få meg til å bli
Ta meg med, alt jeg trenger er den baggen her…