Posts Tagged ‘standpunkt’

So 90s, liksom

november 19, 2009

Denne måneden er det 15 år siden nei-siden vant folkeavstemningen i 1994. Ungdom mot EU markerer begivenheten, og arrangerer Vi taper aldri-konsert på Sub Scene i Oslo (Før du leser noe mer: Hvis du ikke har hørt om konserten, eller ennå ikke har oppdaget at du skal dit, så gå inn på denne linken og les. Anne Enger kommer, og om du skal på én jubileumskonsert i år, så driter du deg ikke helt ut om du drar på denne, som en venn av en venn av en venn bruker å si).

Så, til saken. Ungdom mot EU feirer altså 15-årsjubileet med brask og bram, jubileumsutgave av medlemsbladet og konsert til folket. Hvorfor i all verden gidder vi egentlig det? Vår medlemsmasse er fra 13 til 30 år gamle, altså er de født mellom 1980 og 1996. En hel haug av dem er skremmende nok født i 1994. Hva får oss til å tro at de vil feire noe de slettes ikke husker, og som har blitt en del av historiepensumet for lenge siden. Undertegnede er født i 1987, og var altså 7 år gammel på tidspunktet. Lederen vår er enda yngre, og var 6 år gammel. Det går fint an å spørre seg hvorfor vi skal henge oss opp i noe som «vi er for unge til å huske». (Dessuten: 90-tallet er generelt ikke et tiår vi ser tilbake på med nostalgi. Det er mer litt flaut. Jeg prøver å ikke huske slengbukser, Spice Girls, platåsko og den forferdelige sveisen jeg hadde)

En mulig grunn er at vi kan lete opp gamle bilder og fnise av hva våre meningsfeller holdt på med på 90-tallet

Nostalgisk og klisjéfylt, men fryktelig artig. Fortsatt.

Den egentlige grunnen er, tro det eller ei, at saken er viktig. Ungdom mot EU har over 2000 betalende medlemmer, og flesteparten av dem husker ikke folkeavstemningen i 1994. Allikevel gidder 2000 personer* å betale 50 kroner i året for å bidra til at det ikke skal bli noen ny EU-kamp, og at vi skal vinne den om den kommer. En god del av dem gidder å bruke fritiden sin på å komme på møter og konferanser for å lære mer om hvorfor vi fremdeles ikke skal bli med i EU. Et mindretall av dem, meg inkludert, gidder å bruke 120 prosent av tiden sin på å jobbe for saken. Og det syns jeg faktisk er litt fint.

Eller, stryk litt. Jeg syns det er kjempefint. Hvis jeg noengang får lyst til å tvile på om jeg kaster bort ungdomstiden min på å jobbe med en politisk sak som garantert er uaktuell i de neste fire årene, så er det veldig fint å kunne tenke på at 2000 mennesker bruker frivillig innsats, lommepenger og studielån til å støtte denne litt utdaterte politiske saken (for ikke å si 30 000 Nei til EU-ere). Ikke minst er det utrolig god motivasjon at 70 prosent av den yngste delen av befolkningen er på mitt lag.

Så om ikke alle disse menneskene vil gå i fakkeltog for saken i dag, så får det være. Nok av dem gidder å komme på sommerleir, og resten av dem er fortsatt mot. Å ikke syns at Norge skal bli med i EU er ikke et bakstreversk, so-90s-lissom-fenomen som folk ler av i ettertid, som Spice Girls eller MC Hammer. Det er retro, og retro er kult.

*) det samme antallet som gidder å være medlem i for eksempel Unge Høyre, og dobbelt så mange som det er medlemmer i for eksempel Unge Venstre og Senterungdommen. I’m just sayin’

Advertisements

En kritisk grense*

mai 23, 2009

Det finnes liksom ingen unnskyldning. På et tidspunkt må man ta seg i nakken, se seg i speilet og innse at.. ærlig talt! Kritisk grense er nådd. Nok er nok. Dette er rett og slett ikke greit.

Hva har skjedd? Jo, jeg har nettopp tatt meg selv i å ha stått opp klokka ni på en lørdag, etter å ikke akkurat tatt kvelden tidlig på fredagen*, for å sette meg til rette med en kopp kaffe for å lese meg opp på EUs postdirektiv.

Jeg skjønner hva du tenker. Og jeg tenker det jeg også. Dette tar kaka. Skamfølelsen slår innover meg. Det er nesten så jeg rødmer her jeg sitter. Jeg har venner jeg kunne (og burde) hengt med. Det er fint nok vær til at jeg kunne lagt meg i en park med en bok. Eller jogget meg en tur. Eller sovet, kastet bort tid på facebook, vasket klær, ringt mamman min, lest en avis..Jeg er 21 år gammel, jeg er sikkert blant den prosenten av Norges befolkning som bor mest sentralt, og er omringet av fritidstilbud. Det finnes tusen ting som helt klart burde vært høyere på prioriteringslista mi enn postdirektivet

Det finnes en slags forklaring på galskapen. Jeg skal skrive en artikkel til Standpunkt, medlemsavisa til Nei til EU, og har fått tildelt Postdirektivet. Et tema jeg kan fascinerende lite om. Men allikevel da. Postdirektivet er fælt, og det er viktig at vi får stoppet det. Men i det store og hele bildet, så er Norge utenfor EU, og det ser det ut som om vi kommer til å fortsette med. Det skal jeg feire med å slenge VETT-heftet jeg leste på i søppelkassa, og gå ut i sola. Forhåpentligvis gjør det at jeg klarer å se meg selv i speilet i morgen, tross alt.

*) and then some