Runar Døving leverte i Dagsavisen mandag en forbløffende kommentar til EUs vedtak om gradvis utfasing av glødelamper. Hans poeng der virker å være (1) at politisk forbruk er utilstrekkelig når det gjelder å møte de globale miljøutfordringene. Og (2) at det samme kanskje også gjelder for den demokratiske styringa av samfunnet.
I det første kan vel de fleste være enige med ham. Det kan kanskje ikke akkurat kalles en brannfakkel å påstå at såkalt politisk forbruk – for eksempel det at forbrukere velger økologisk bærekraftige produkter – alene ikke er nok til å bekjempe klimaproblemene. Styring gjennom politiske vedtak er nødvendig. Et vedtak om utfasing av glødelamper er i så måte bra.
Hva angår Døvings andre påstand er vi nok mer uenige. Jeg deler rett og slett ikke Døvings oppfatning når han skriver at ”jo nærmere makten, jo mindre er sjansen for en god beslutning”. Politiske vedtak er viktige, men det er også et viktig prinsipp at de vedtak som fattes har god demokratisk forankring. Derfor er avstanden mellom Oslo og Brussel problematisk – både i bokstavlig, og kanskje enda mer i billedlig forstand.
Mener virkelig Døving å uttrykke at folk bør ha minst mulig innflytelse over politikken som føres? At jo fjernere makta ligger fra folk, jo bedre? Skjønner ikke vanlige folk fornuftige resonnementer og saklig argumentasjon? Vet de rett og slett ikke sitt eget beste?
Logikken og argumentasjonen er velkjent: Bare politikerne får fri fra velgernes presumptivt sneversynte og kortsiktige forventninger og ønsker, vil de være bedre skikket til å fatte nødvendige, men upopulære beslutninger. Altså forutsettes det at folk egentlig ikke vet sitt eget beste, men at en opphøyet og fristilt sannseerelite vil være det beste for en langsiktig forvaltning av vårt felles ve og vel. Hvor fører egentlig en slik tankegang oss i sin ytterste konsekvens? Hvor ble det av ideene om en rasjonell offentlighet og politiske vedtak tuftet på fakta og overtalelese?
Denne logikken som framkommer hos Døving synes også å prege toneangivende strømninger innen EU i dag. Det skulle prosessen rundt Lisboa-traktaten og folkeavstemningene på Irland kunne minne oss om. Her er det et politisk byggverk som skal reises, koste hva det koste vil. Selv et klart nei til Lisboatraktaten i en folkeavstemning blir avvist: folket forsto ikke hva saken gikk ut på, og derfor må de stemme en gang til. Folkelig motstand er noe man enten fortier, forbanner, eller forsøker å forsere. Å lytte til eller imøtekomme EU-borgernes bekymringer og krav er derimot uaktuelt. Naturligvis. De vet jo ikke sitt eget beste. Eller med Døvings ord: ”Hvorfor overlate beslutningen til en sverm som ikke kjenner sitt eget beste”?
Mats Kvaløy Bjørbekk
Nestleder i Ungdom mot EU
Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 3. september
Stikkord: dagsavisen, folkestyre, glødelamper, lisboatraktaten, media, miljø
Sjette etasje med heis 
september 5, 2009, kl. 7:04 am |
Skal man få folk til å leve miljøbevisst må man innføre regler. Folk vet ikke alltid sitt eget beste! Derfor er jeg i mot alt for mye personlig frihet!
september 5, 2009, kl. 1:51 pm |
Hei Tonje H, og takk for kommentaren. Jeg er helt enig med deg i at regler må til, og derfor skriver jeg også i debattinnlegget at politiske vedtak er helt nødvendige dersom vi skal kunne løse klimaproblemene.
Det jeg imidlertid reagerte på i Døvings kronikk, var hans sprang fra å understreke viktigheten av politiske vedtak til å uttrykke noe sånt som at folk kanskje ikke burde ha så stor innflytelse på de politiske belsutningene. Jeg tror nemlig at vi borgere flest er ganske fornuftige, og at man ved å føre en saklig overbevisende argumentasjon vil kunne få til nødvendige vedtak med støtte fra et flertall av oss.
Forresten er det jo heller ikke slik at politikerne alltid tar de rette beslutningene. Og nettopp derfor er det jo så viktig at politikerne i siste instans skal stå ansvarlige overfor folket. Det tvinger politikerne til å måtte gjøre rede for sine standpunkter og argumentere for sine syn. Jeg tror at mest mulig åpenhet rundt belsutningsprosessene gjør at sjansene for gode beslutninger blir større, ikke motsatt.
Ps. Synes forresten bloggen din er spennende. Fint at det går an å være opptatt av flere ting på en gang.
Mats.